Da Fausto Coppi var 19 år gammel, ville han renonsere, men den gamle «campionissimo» Constante Girardengo, som bodde på stedet og var alle sykleguttas forbilde og rådgiver, oppmuntret ham til å fortsette. Den gamle mester øynet sikkert de muligheter som lå i ham.
Coppi hadde en høyst særegen morfologi eller kroppsbygning: tynne legger uten muskulatur, lange tynne armer, magre skuldre, en overkropp som var tønneformet og en altfor kort byste. Men denne morfologi fungerte utmerket. I dette lette og skrøpelige skjulte seg en sterk-sylindret motor. De deler av hans organisme som ble brukt under syklingen var overutviklet, mens det øvrige var underutviklet.
Han kjente ikke begrepet dødvekt eller frykten for den:han bar ikke på en mengde unyttige musklersom t. eks. en hest må trekke med seg. På sykkelen var alle hans bevegelser harmoniske og gledet øyet; hans kjøring var særpreget i høyeste grad med sin høyt oppdrevne rytme og det merkelige harmoniske flyt i den store farten. Uten sin maskin var Coppi ikke lengre Fausto: i det daglige presenterte han uskjønne former med  sine haneben og sine rakitt-pregede skuldre. En fransk journalist har skrevet, at hvis Vår Herre fikki oppdrag å skape en fullkommen sykkelrytter da kunne han bruke Coppi som  mønster. Her er hans morfologiske mål: 1,77 m høy, vekt  73 kg., lungevolum 7 - sju - liter ( ! ) og normalpuls
på  45  à  50. Coppi var en mester og en personasje utenfor det alminnelige. Han preget en hel epoke i syklesporten, ja i syklesportens historie. Han var en fornyer eller nytenker på syklesportens topplan. Han studerte det dietetiske eller kostholdsregimet og la uhyre stor vekt på et riktig kosthold. På det treningsmessige var han en banebryter, som kuttet ut de lange treningsturer med matsekken på ryggen med kortere turer bak « Derny « - motorsykkelen; hurtigheten kom inn i bildet. På det taktiske og organisasjonsmessige plan gikk han nye veier ved dannelsen av de meget effektive italienske « squadra «, bestående av kjøresjefen og 8 à 10 hjelperyttere. En hjelperytters stilling er prinsipielt forskjellig i Italia og t.eks. Frankrike. Da det i relasjon til Knut Knudsen synes å herske misforståelser, skal denne forskjell nærmere presiseres her. En italiensk « gregario « eller tjener er berøvet enhver personlig ambisjon på det syklesportslige område. Han er en handelsvare hvis plikter består i å tjene, og utelukkende tjene den champion som lønner ham eller lar ham lønne. Han kan ikke kjøre sin egen sjanse. Den franske «equipier» derimot har akseptert å samarbeide for å oppnå seier for en rytter på laget uten at han oppgir sin egen frihet og sin rett til tanken på at han en dag aspirerer til seiren..

«Arriva Coppi!»   -    Coppi  kommer!  - det lød nesten som et kamprop langs de  italienske løypeveger, som på begge sider  var tettpakket av «tifosi» , fanatiske syklesportstilhengere. Når dette rop hørtes, var det ensbrtydende med at Coppi kom alene, langt foran de øvrige. Når Coppi gikk løs fra feltet, var det like ensbetydende med at avgjørelsen var falt. Ingen maktet å kjøre ham inn. I alle år fra 1946 - 1956
skjedde ikke detat han ble innkjørt, men passerte mållinjen  i ensom majestet. Dette var blitt så alminnelig at journalistene i denne tid alltid kjørte foran feltet for å følge med. Coppi`s karriere falt i to tidsavsnitt: 1937 - 1942, da han ble mobelisert; han ble tatt til fange og var engelsk krigsfange i Tunisien til krigen var slutt. Det annet avsnitt strakk seg fra 1946 - 1957. Coppi elsket syklingen og hadde store vansker med å  «legge opp». De siste år han deltok var han bare en skygge av seg selv. Coppi var elsket av det store italienske syklesportpublikum, for hvem Coppi nærmest var en gud. Når han var ventende etter vegene i store ritt, kunne hans tilhengere - coppistene - trekke av seg pulloweren eller jakken og sope vegen ren for småsten og skitt for at Coppi ikke skulle punktere. Og når han hadde passert, forekom det at de ivrigste la seg ned på vegen og kysset hans hjulspor! Dette var bakgrunnen for at en fransk journalist betegnet ham som «syklesportens Messias». Men Coppi var også godt likt av rytterne. Han var generøs og hjalp mange med råd og dåd, endog sine skarpeste konkurrenter som Bobet, Anquetil og Geminiani, m.fl. I desember 1959 var han og en rekke toppryttere på en kombinert jakttur og oppvisningsturné i Afrika, hvorunder han og Geminiani ble påført en meget ondartet malaria - sykdom, som først brøt ut etter hjemkomsten. Gemeniani kom fra det med livet i behold, idet de  franske leger diagnostiserte korrekt, hvilket ikke lykkedes for de italienske leger. Coppi døde i januar 1960. Han ble begravet på den lille kirkegård i Castellania under enorm deltakelse. Det var møtt frem representanter fra hele det syklesportsinteresserte Europa - untatt fra Norge. Flere tusen mennesker fylte kirkegården og det tilstøtende område.